Tidl. pubisert "Alt om Fiske" nr. 4/2004
Oppdatering nederst på siden

Neiden – den glemte storlakselva

Er jeg i Norge? Overalt klinger det på finsk. Bortsett fra elvevakt Knut Skimlid har jeg knapt møtt en nordmann siden jeg kom for tre dager siden. På den andre siden av elva ligger det lille gresk-ortodokse kapellet med et skjevarmet kors på mønet. På kafeen er menyen priset på finsk med norske kroner i liten skrift under. Men det er vakkert her, ogNeidenelva bruser gjennom dalen med stryk og høler som kan ta pusten fra enhver laksefisker.

 

Dette er Neiden, den eneste lakseelva i Norge som renner gjennom to land, noe som på sett og vis har blitt dens skjebne. Elva kommer fra de øde traktene vest for den store Enaresjøen i Finland og munner ut i Sør-Varanger innenfor Kirkenes. Et par mil lenger østover ligger Pasvikdalen.

Finnenes elv?

Det finske preget er sterkt. Finnene ser den som “sin” elv, og de finskættede neidenværingene ønsker dem velkommen. Men selv om elva er norsk som noen de siste par milene, der de beste laksehølene ligger, er det langt mellom de norskefiskerne. Kirkenesfolk holder seg stort sett unna, og er det for en gangs skyld ikke en finne man møter, er det like gjerne en franskmann eller sveitser. Men neppe en nordmann.

Neiden handler om laks. Bare laks. Bortsett fra østsamenes kamp for gehør er det bare laksefisket som skaper liv og røre.

Neiden kan skilte med et par hundre innbyggere og ikke mindre enn fire skjenkesteder. Bare i de små timene på morgenkvisten tynnes det ut på elvebreddene, og i de fire timene på ettermiddagen fredningen varer. Da sover alle.

Over 8 kilo

Midt i bygda ligger elvevaktenes hytte hvor Knut Skimlid huserer fra juni til september. De siste sju årene har han ledet oppsynet, og selv om han ikke er Neidenværing, er det få som kjenner elva bedre enn ham. Når han ikke er på jobb, reker han langs elvebreddene med tohåndsstangna. For ham er det bare fluefiske som gjelder. Men det er det for de fleste andre også. Skimlid mener at fluefiskerne utgjør minst 80 % av Neidens kortkjøpere. Og de blir stadig flere.

Jeg følger Skimlid gjennom et par junidøgn. Dette er storlakstida. Fram til midtsommer er alt som tas i elva stort. Smålaksen kommer først mot slutten av juni, sammen med

mellomlaksen. Storlaksen starter på 7 kilo, og de fleste som tas veier omring 8-9. Selvsagt fins de virkelig store også, hver sommer tas det laks på oppunder 20 kilo. Den største tatt på stang skal ha vært på 26 kilo. Men det er en stund siden.
Nå er det de på åtte-ti kilo som gjelder. Skimlid tar meg med til de velkjente hølene og strykene. Det er lite som minner om sommer ennå, kaldt som det er. Ved midnattstid stikker lette snøilinger mot huden.

Bare årekraft

På Hilmarneset midt i bygda kaster Skimlid en stund i det korte stryket. Men det er vanskelig å komme til uten å hekte i buskaset på den steile brinken. Her må det underhåndskastes. I stedet tar vi båten nedover det lange, blanke partiet mot holmen Baskasaari og Kobbfossen. Dette er dorgefiskernes tumleplass, og et par båter med korte, kraftige slukstenger er ute. Hittil har jeg ikke hørt en eneste påhengsmotor i Neiden.

Skimlid forteller at det ikke er tradisjon for båtmotorer, sikkert.fordi det bare er korte og avgrensede partier av elva som erfarbar, mener han. Nedenfor holmen brekker elva over i et bredt og grunt drag, med fristende strømkanter for fluene.

Nedenfor skimtes skolen og bakenfor spiret fra kapellet bygget av den norske staten ved århundreskiftet, begge deler ledd i den aktive fornorskingsprosessen som fant sted til langt ut på 1900-tallet. Da hersket det en frykt for at Finnmark skulle ende opp som finsk land.

Heller ikke i Kobbfossen får Skimlid noen kjenning med storlaksen. I Skolestryket er det flere andre fiskere i sving, og han mener at kortkjøperne må ha førsteretten. Selv fisker han når det ikke er til fortrengsel for andre.

Hølen under brua

Om det er det sure været eller sviktende fiskelykke som har tatt styringen, er ikke godt å vite, men da vi ut på morgensidenrusler over brua ved den skummende Skoltefossen er det helt folketomt i den ettertraktede hølen straks nedenfor brua.

En slik sjanse kan ikke den garvede stangsvingeren gå fra seg.Hvor mange storlakser som tas i den bitte lille hølen sommeren igjennom er det ingen som vet, men fiskerne, og det stort sett bare finner, står i kø i et roterende fiske der det bare er plass til et par mann om gangen. Det kan bli timevis med venting for tjue minutters fiske.

Den ellers så pratsomme Knut Skimlid blir taus. Et drag av hardt alvor kommer over ham, og med blikket naglet til strømvirvlene fisker han seg gjennom hølen, med bare noen få meter snøre ute. Helt nederst i hølen roper han og hever stanga. Øyeblikket etter står spruten til alle kanter, før sekstenfoteren krummer seg med snøret rakt ned i elva. Etter en kort strid leder Knut laksen inn på et sandflak mellom strandsteinene, griper fisken og sender ut et seiersbrøl som straks drukner i fosseduren. Det er en flott fisk på åtte kilo. Elvevakt Skimlid gliser i skjegget.

Hvordan han unngår at laksen går ned stryket, vet bare han selv. De aller fleste storlaksene som krokes her må landes mange hundre meter nedstrøms.

Med hjerte for storlaksen

Senere sitter vi med kaffen elvebakken. En blek midnattssol trenger så vidt gjennom, like over bjørkeskogen. Den store roen har kommet over vaktmannen. Skjelvingen i fingertuppene har gitt seg. Han forteller om løst og fast fra somrene som elvevakt i Neiden. Men mest av alt er han opptatt av storlaksen.

-Vi må stelle pent med storlaksbestanden, det er jo den som er elvas gull, mener han, og sikter til de mange storlaksene som ender sine vandringer i kastenota i fossen like ovenfor brua, i garnene på den finske siden, og i fjordfiskernes garn.

-Dessuten er vi så heldige i Neiden at det knapt tas oppdrettslaks i det hele tatt. Klarer vi samtidig å få til et skikkelig samarbeide med finnlenderne slik at de virkelig tar inn over seg faren for gyrosmitte, kan mye være gjort, sier han.

-Det drives fremdeles oppdrett i et infisert anlegg i Enaresjøens nedbørsfelt, og avstanden over til Neiden ogTanas tilløpselver er bare er noen få hundre meter.
Vi må få skikkelige rutiner med desinfisering på begge sider av grensen, mener han, og er særlig bekymret for den økende ferdselen med kanoer og den slags på kryss og tvers i grenselandet.

Til slutt blir det stille, vi låner øre til det malende elvebruset. Etter en stund tar han et dypt drag av rullingsen og retter ryggen. - Det er mange slags folk å møte langs elva, sier han.

-Og det er de som klager. Syter og bærer seg over dårlig fiske, kortpriser eller hva det måtte være. Men jeg pleier å si dem det som alle fiskere bør legge seg på sinnet. Han tar en ny pause mens blikket glir nedover stryket. -Og det er at det er nok, mer enn nok bare det å være til stedet ved elva. Det er en berikelse - en ren gave!

Første sesong med fangsstatistikk

Fra 2003-sesongen ble det innført pant på fiskekortene, og så godt som alle kom tilbake med rapporterte fangster. Av dette kan man lese at stangfiskerne tok 967 smålaks inntil 3 kilo, med snittvekt på 2,1 kilo, 212 mellomlaks med snittvekt 4,7 kilo, og 139 storlaks med et gjennomsnitt på 9,8 kilo.

I den omstridte kastenota fordelte det seg slik: 219 smålaks, 228 mellomlaks og 165 storlaks. Altså en helt annen fordeling mellom vektklassene, med et gjennomsnitt totalt på 4,7 kilo, mens middelverdien for stangfiskerne var på 3,1. Mens storlaksene i notfisket ble tatt gjennom 18 døgn, utgjør det ca. 9 storlaks pr. døgn, mens det for stangfiskernes del dreide seg om 1,4 storlakser pr døgn i snitt.

Regner man videre på dette, og legger inn prisene på 2937 fiskekort, ser man at Neiden Fiskefellesskap kan notere seg for en kilospris på stangfisket Neidenlaks på omtrent 180 kroner. I tillegg kommer det som fiskerne legger igjen i bygda ellers.

Neiden er opprinnelig en av de ekte storlakselvene, og kunne kanskje ha målt seg med selveste Altaelva dersom den hadde blitt rendyrket som sportsfiskeelv på samme måte. I tillegg til notfisket drives det et utstrakt garnfiske i elvas finske del, og tar man med garnfisket ute i fjorden sammen med de ca. 3000 fiskekortene som selges, forstår man at det å komme helskinnet gjennom en gytevandring her ikke er noen enkel sak.

Det er bare et spørsmål om tid før rettighetshaverne innser at en laks tatt på stang er atskillig mer verdt i kroner og øre enn en laks tatt på garn eller i not. Det er særlig den eldre generasjonen som tviholder på mataukfisket i notkulpen. Og dem som husker tiden før oppdrettsnæringen, da en blank og fin tikiloslaks virkelig var verdt store penger.

Grenseproblemer

-Vi må nok innse at Neiden har fått en litt stemoderlig behandling fra norske myndigheters side, sier fiskeforvalter Sturla Brørs hos Fylkemannen i Finnmark.

-Oppmerksomheten har vært rettet mot Tana og det å få til et samarbeide med Finland om forvaltningen der, noe man har lykkes forholdsvis bra med. Men det gjøres da noe. Vi jobber for å få til en bedret tilgjengelighet for materiale utarbeidet fra myndighetene på finsk side, i det minste, forteller Brørs over telefonen fra Statens Hus i Vadsø.

Mange mener at det brenner et blått lys for Neiden som storlakselv. Få elver har et slikt press fra et næringspreget fiske, og dialogen mellom myndigheter og rettighetshavere over landegrensene er nærmest fraværende. I Neiden sier man at det ikke er aktuelt å redusere notkastingen så lenge finnene driver sitt garnfiske, dessuten har man frivillig valgt å

avstå fra sin egen garnfiskerett, påberoper man seg. På finsk side peker man tilbake og sier omtrent det samme: Så lenge notkastingen fortsetter i Norge, fortsetter de med sitt garnfiske.

Hos fylkesmannen råder det en avventende holdning. -Det er for så vidt ingen sak for oss med hvilken metode fisken tas opp, sier Brørs. -Vi er opptatt av at oppfisket kvantum ikke overstiger elvas bæreevne. Dersom notfisket skal reduseres og sportsfisket styrkes, er det en sak for Neidelvens Fiskefellesskap. Vi har ingen planer om å ta noe initiativ i den retningen, sier han.

Formelt sett vil et initiativ for dialog med Finland være en sak for Norsk UD, sier Brørs. –Fiskefellesskapet har kommet med sine ønsker som de håper at det kan forhandles om snart.
Vi har sendt disse signalene videre til Miljøverndepartementet som i sin tur går veien om Utenriksdepartementet. Han legger til at tiden nå er inne for en skikkelig gjennomgang av forholdene i Neiden.

Fiskekort og fisketider

Sesongen er kort og hektisk fra 1.juni og til 31. august. Ovenfor Skoltefossen stanser fisket 15. august. Det er ingen døgnfredning som f.eks. i Tana, men fra kl. 14.00 til 18.00 hver dag er alt fiske forbudt, og da er det stille i Neiden.

I 2003 kostet døgnkortet kr. 250,-, i fluesonen 350,- fram til 1 august. Ovenfor fossen er kortprisen 150 kroner fram til 1. juli. Panten på 200 kroner tilbakebetales ved innlevert fangstrapport.

Det er ingen begrensninger i antallet kort, men det kan være trangt om plassen, særlig i fluesonen fra brua og nedover. I tillegg til høyere kortpris er det som navnet sier bare tillatt med fluefiske, forøvrig på stenger fra 10 fot og oppover, og kun flytesnøre med enkelt eller dobbelkrok under størrelse 3/0, med opphenger. Tubefluer tillates ikke. Bakgrunnen for disse reglene er å hindre bevisst krøking av fisken som kan stå tett, særlig i hølen like nedenfor brua. Fisk med kroken festet annet sted enn i munnpartiet, skal straks settes tilbake eller innleveres dersom den er for sterkt skadet. Fiskereglene er under revidering, men når det gjelder kortprisene virker det som en smertegrense er nådd.

For båtfisket gjelder egne regler. Kortprisen er den samme, leie av båt kommer i tillegg. Neiden er også en god sjøøretelv, og mange fortviler over den tidlige fredningstiden. Det er først da det store tilsiget kommer i gang. Men det tas en god del sjøørett fra oppgangen starter sist i juli.

Fra mange kanter trykkes det på for å få til et høstfiske etter sjøøretten, og Neiden Jeger- og Fiskerforening håper å få til en ordning liknende den man har i Alta, der den lokale avdelingen av NJFF forvalter dette fisket etter laksesesongens slutt.

Tre mil med praktfull elv

Niedenelvas norske del ligger i Sør-Varanger, tre-fire fra Kirkenes. Der E6 krysser elva bruser Skoltefossen, elvas eneste store vandringshinder. Det snaut kilometerlange stryket nedenfor har vært en ren fluefiskesone siden tidlig på sekstitallet.

Nedenfor flater elva ut i en vid høl der dorgefisket fra båt dominerer, før den faller ut i et lite, men spennende stryk på Hilmarneset. Derfra bukter elva seg blank og bred en kilometer før den skjærer inn mellom bratte elvemeler ved holmen, Baskasaari som det finske navnet lyder. Her er en annen populær plass for stangfiskerne.

Nedenfor bruser Kobbfossen og Skolestryket, den første fiskeplassen fra munningen ved de vide slettene på Jakobsneset en snau mil lenger ut. Helt opp til Skolestryket er det knapt en krusning, selv på lavvann, og på flo sjø stiger vannstanden såpass mye at både Skolestryket og Kobbfossen glattes ut og forsvinner. Helt opp til bunnen av Fluestryket er flo sjø merkbar.

Ovenfor fossen danner elva fine vekslinger mellom stryk og stillere partier. Her ligger de på rekke og rad; Krokfossen, Grytfossen og Lillefossen.

Disse nås lettest fra bygdevegen på nordsiden av elva som ender en drøy kilometer nedenfor Lillefossen. På den andre siden bøyer riksvegen mot Finland av og forsvinner fra elva alt etter et par kilometer.

For den som vil ha ekte villmarksopplevelser, er det ovenfor Lillefossen eventyret starter. Der oppe ligger Langfossen, som knapt er en foss, men et snaue halvmilen sammenhengende stryk, avbrutt av høler som kan ta pusten fra noen og enhver.

Nordsiden av Langfossen kan nås på stien fra der bygdevegen slutter, mens man kommer til sørsiden på stien som følger grensa fra mellomriksvegen. Det er den enkleste vegen. Den lettbente kan greit nå et fiske i langfossen på en dagstur, men området inviterer til teltliv. Innenfor Langfossen flater elva ut på nytt, inn mot de gule grensevardene der finske garnfiskere overtar.

Käpäälä - stridens eple

Nota går! En grønn kastenot med en rad av knyttnevestore steiner farer ut over hølen under Skoltefossen. En summende forventning brer seg i folkemengden som har samlet seg. De tre kasterne hopper inn på svaberget, mens to mann haler i reipene i hver ende av nota. Summingen går over i ivrige tilrop

etter hvert som nota nærmer seg og det blinker i buktende laksekropper. Da det kort etter plasker og gyver fra en veltende

masse av sprellende laks handler det bare om en ting: Hvor mange ble det denne gangen?

Laksene filtres løs og løftes over i en oppmurt steinkum med tilførsel av friskt vann fra fossen. Der stiller den største seg opp med nesa midt i vannstrømmen, mens de andre innordner seg i tur og orden. Like fort som det begynte er det over. Notlaget dukker inn i hytta mellom bjørkene der laksegryta damper, tradisjonen tro. Folk rusler hver til sitt, og ved parkeringsplassen over lasketrappa på den andre siden stiger et følge japanske turister inn i bussen og durer tilbake til cruiseskipet på havna i Kirkenes.

Gjennom 20 fiskedøgn gjentar det seg, annenhver time fra seks om kvelden til to dagen etter. 11 kast i døgnet, 220 kast til sammen. Så fort vannstanden har sunket tilstrekkelig begynner notfisket. “Käpäälä”, som de finske innvandrerne kaller det henspeiler på en bjørnelabb som graver til seg. Og det er et treffende bilde. Denne fangstformen finner knapt støttespillere utenfor den lille kjernen av rettighets-havere, til sammen et tjuetalls grunneiere i Neiden.

Det var dette fisket som i sin tid fikk Østsamene, eller Skoltesamene som de opgså kalles, til å legge sommerboplassene hit. Da finnene slo seg til fra midten av 1800-tallet var det som jordbrukere, men de fikk snart parter i notfisket. Østsamene hadde levd som statsløse helt fram til grensen ble gått opp fra Tana og østover i 1826.

Samene var fåtallige, og hadde lite å stille opp med da fiskeretten til Skoltefossen ble gitt til de nye bosetterne i rettssaker i tiårene som fulgte.

Russelaks

En natt i slutten av juli står jeg ovenfor Kobbfossen. Av og til hopper laksen over djuphølen i den lille øyas overkant, men i de grå strømkrusningene nedover motKobbfossnakken er det ikke tegn til liv. Plutselig skjer det noe. Fire-fem plogbølger kommer oppover i stor fart. Nå kommer laksen! Jeg kaster med fornyet glød.

Rett utenfor meg stanser bølgene opp, vannet roer seg. Men noe napp kommer ikke. I stedet tar fiskene til å gå i de reneste vak, en stund tror jeg at det er en stim av elvas største siker som har slått seg til. Jeg skifter til tørrflue, den minste jeg har, men stadig uten resultat. Ut på morgensiden går jeg tomhendt fra elva.

Kvelden etter vader jeg på nytt ut til Holmen, og nå ligger et par båter ved bålplassen. I det jeg rigger til fluestanga og skal til å kaste, kommer en rund og blid finnlender nedover. Han prater i veg på finsk, og blir som vanlig forskrekket når det er en nordmann han møter. Jeg oppfatter noe om “rossia” og “lohi” – laks på finsk. Han har en grov slukstang i nevene og vinker meg etter til en grusbanke ute i elva, og der ligger tre av de såkalte russerlaksene, eller pukkellaks. Han kaster en diger, rød skjesluk ut til der plogene stanset sist natt og haler inn en fisk til av samme slaget. Fire russelaks i en håndvending.

Den første pukkellaksen ble tatt i Neiden i 1968. På den tiden drev russerne utsettinger i stor skala lenger øst, på Kola, med tanke på et næringsfiske i elvemunningene. Pukkellaksen veier sjelden over tre kilo og er god matfisk som nygått, men er uspiselig etter kort tid i elva. Denne laksearten kommer fra Nord-Amerika, og ingen tenkte vel på at den kunne etablere egne bestander i de norske elvene. Men i Neiden klarte den å slå rot, og opptrer nå på gyteplassene i elvas nede deler på sensommeren.

Den har en annerledes livssyklus enn atlanterhavs-laksen, og vandrer ut igjen eller dør like etter gytingen i august. Store mengder er det ikke av den, men man mener at den gjør skade ved å skape uro på gyteplassene, og noen mener at den tildels fortrenger, og i alle fall forstyrrer atlanterhavslaksen med en svært aggressiv adferd.

I alle fall er den uønsket. Det er bare lengst øst i Finnmark, fra Karpelva i Bugøyfjord like vest for Neiden og øst til Grense Jakobselv at den har klart å etablere egne bestander. Fylkemannen har nå gitt tillatelse til å fiske den ut med garn på gyteplassene.

I følge fiskeforvalter Sturla Brørs hos Fylkemannen i Vadsø drives det offisielt ikke utsettinger i Russland slik som tidligere, men han sier samtidig at det kan være vanskelig å få skikkelig informasjon fra russiske myndigheter, så sikker kan man ikke være.

Oppdatering 07.feb. 2009

Siden dette intervjuet ble gjort i 2003 har Andersson fortsatt arbeidet....

© erland fjell 2009