Tidl. pubisert i "Alt om Fiske" nr. 4/2004

Småvak, småkast og STORFISK

En fluefisker rusler tung i stegene langs et lite, bortgjemt tjern langt inne i fjellene, der bare lyng og knehøy vier klorer seg fast under nakne og ruvende bergskorter. Da spretter det et ørlite prikkvak like utenfor sivet. Han skimter det så vidt i øyekroken og bråstanser.

 

Noe sier ham at dette er noe annet enn den evinnelige småfisken. Hvor denne følelsen kommer fra, vet han ikke helt, kanskje er det de langsomme bølgene etterpå. Eller så var det lyden, det litt innhule, metalliske klunket som henger igjen langs bredden.

Hele ettermiddagen har han voktet over den sivkledte bredden på tjernets ene side. Og det er ikke tilfeldig. Noen dager tidligere kom han forbi akkurat dette tjernet, lå lenge i bakkene og holdt øye med det. Alt var som livløst, og vinden jaget svart over vannflaten. Men i det han snørte sekken for å vandre videre, da smalt det.

- Hva var det? Han speidet utover, men ikke noe var å se før blikket gled inn mot de grunne vikene. Der! Vannet sto i kok, ringene etter et enormt vak rullet utover og glattet seg til i bølgene. Som en katt på spranget var han der med stanga, kastet med hamrende puls og skjelvende fingrer, skar snøret gjennom vinden og fikk til slutt lagt den på vakstedet. Men ingenting hendte.

I dagene som fulgte var fluefiskerens tanker stadig innom vaket i tjernet. Han fikk det ikke ut av hodet. Og en ting var klart; han måtte tilbake, fortest mulig. Men da han på nytt slet seg opp den bratte stien var håpet tynt som en tørrfluefortom. En beinhard vind feide over fjellene, og da han presset seg forbi de siste bjørkene kastet de seg fram og tilbake i vinden, selv ravnen måtte gi tapt og skar ned i bratthengene der den forsvant. Da tjernet kom til syne mellom fjellsidene, var det enda svartere enn sist. Vindrossene jaget bortover i stor fart, bølgene slo med skumhvite topper, og et tungt, plaskende brus steg fra den andre siden, der vinden kastet vannet opp i strandsteinene.

Iskald kuling

-Hva nå? Han kom i villrede. Ennå var det tidlig på ettermiddagen, i beste fall ville vinden stilne mot kvelden, men selv det var bare et tynt håp. Denne forsommeren hadde det blåst dag og natt, sesongen hadde vært en sammenhengende prøvelse for den som sverger til ei myk femmerstang og et flytesnøre. En sann mot lumske vindkuler.

Lenge satt han i bakkene ovenfor den lille vika der storvaket viste seg sist. Til slutt gikk han over til den andre siden der en bratt skrent ville holde sola unna et par ekstra timer utover morgenkvisten.

Kvelden gikk uten at stanga en gang ble rigget. I tillegg til å øke i styrke, snudde kulingen på nord og ble iskald. Det beit i fingrene. Da han krøp i posen sto frostånden fra kjeften, og en gang han måtte ut i den lyse sommernatta lå et tykt lag med rim over teltet. Hele natta lød de melankolske fløytene fra en enslig heilo borte mellom myrtuene.

Nok av latmannslivet

Den dye dagen ble like ille, bitende kald og vindfull. Det beste han fant på var å tilbringe timevis i soveposen, og håpe det ville komme noe ut av en blå strime på himmelen i sør som sakte åt seg nærmere.

Utpå ettermiddagen hadde latmannslivet tært såpass på humøret at han rigget stanga og bakset seg ut i vinden. Og langsomt stilnet den. Med ett hadde sivet langs bredden endret seg fra krumbøyd til svaiende, han kunne til og med få ut noen kast med litt mening i. I en smal åpning i sivet hang med ett en halvkilosfisk i løse lufta og tok vannet smidig og mykt. Han kastet og kastet, skiftet fluer, men den viste seg ikke mer.

Hvilken tyngde!

-Nei, dette nytter ikke! Tanken fikk følge av en gnagende sult og sendte ham tilbake langs sivet, bortover mot teltet og ei primuspanne med flesk og brødblingser.

Da er det han får øye på det lille prikkvaket. Bare skimtet det i øyekroken - og bråstanset. Holdet er ikke tjue meter en gang, kanskje femten-seksten. Ei hareørenymfe sitter på fortommen, han legger den et par meter bortenfor og litt til side for vaket og trekker den innover i langsomme og litt ujevne bevegelser.

Lar den synke litt her og der, øker farten så den stiger. Like under overflata kommer den da, buler så vidt mot vannskorpa.

Pang! Det smeller, øyeblikket etter koker det i vassyta. Den sitter - og med hvilken tyngde! Fisken er ikke til å flytte på, stanga spenner seg i den herlige buen som hver gang får fluefiskeren til å skjelve i knærne og bli klam i nevene.

Ørreten er utstyrlig, må gå som den vil - lenge. Han holder

stanga høyt mens ørreten kjemper for livet - tror den. Tror han også. Og slipper ut et gisp da spranget kommer på storfiskers vis. Høyt og kraftfullt, med hivende rykk fra side til side, mens det glitrer og skinner fra en blek solstrime som har brutt gjennom og legger seg over myrene langs tjernet.

Kroken sitter. Fortommen holder, men med ett skjener fisken inn i sivet. Da jager skrekken gjennom fiskeren. Hva med om ørreten kjører seg fast her, glipper akkurat nå, like utenfor rekkevidde? Sivet er tett og seigt, den tynne fortommen vil ikke klare å skjære gjennom.

Fast i sivet

Han drar en ullvante med avklipte fingertupper fra jakkelomma og lirker den på. Og etter at den gullgule storørreten har tattet par korte, men ustoppelige utras til, kan han gripe den. Tror han.

I samme øyeblikk slår den noen volter og skjærer seg fast mellom stråene. En tett sivbunt tar til å rykke hit og dit. - Å nei, skal det mislykkes nå, så nær, så nær. Tankene stabler seg opp og raser like fort sammen igjen. Med hjertet i halsen lirker han nylonet løs og kan ta fisken helt inn, griper den hurtig og løfter den på land. Ørreten er hans.

Gisper etter friskt vann

Med fuktige fingrer holder han den, beundrer glansen, ser solskimmeret glitre mot røde prikker og gullfarget buk, ser et blankt, trillrundt øye som følger ham, og vet med det samme at denne fisken må få leve videre. Det er med ett meningsløst å avlive denne praktfulle skapningen. Han skal være inne i disse fjellene i mange dager, skal han bære den med seg, kanskje la den gå til spille som matfisk?

Nei, det er meningsløst. Han setter den ned i de kjølige vannet, mellom steinene, der den straks ruller over med buken i været. Han lirker den på rett kjøl med stangtuppen, men den velter rundt og viser den lyse undersiden. Da griper han om sporden og drar ørreten fram og tilbake så de røde gjellene viser seg, pumper friskt vann gjennom dem, lenge.

Da han på nytt slipper, blir den stående som forkommen og hjelpeløs, men på den riktige måten nå. Så glir den langsomt rundt steinen, stiller seg på utsiden, gisper etter friskt vann, ruller svakt fra side til side.

Tokilosfisk?

-Nei, dette går ikke, jeg må ta deg, du flotte fisk, tenker han og skal til å gripe om stjertrota da den slår med sporden og glir elegant utover. På noen øyeblikk er den borte, bukter seg mykt utover og ned i mørket.

Og fluefiskeren står tilbake, skjelven og nummen i kroppen på samme tid. Tankene har stanset helt opp, han stirrer lenge utover vannet med følelser som slåss med hverandre. -Du ga meg en kamp jeg aldri vil glemme, tenker han. -Jeg målte deg på stanga, godt over halvmeteren lang var du, og så feit og fin at du sikkert veide dine halvannen kilo. En komma sju veide du nok, kanskje til og med et par hekto mer. Nei, en ekte tokilosfisk var du nok. En rugg av de sjeldne, den prektigste og flotteste blant fisker. Og du var min.

Den innbitte fluefiskerens sommer er reddet, selve fiskeræren hans er kronet. Til og med vinden har lagt seg, falt til ro den også. Alt er akkurat slik det skal være.

© erland fjell 2009