Tidl. pubisert i "Alt om Fiske" nr. 4/2004

Harr og steinfluer i neonlys

-Der! Årets første! Per Martin Johansens treerstang står i bue. Det plasker i nattemørket. Lysene fra byen funkler over elva og nattefrosten biter i fingrertuppene. Lågen mumler tungt og alvorlig, og like etter løfter Per Martin en harr på drøye tre hekto inn på iskanten. Han gliser bredt.

 

Det er ennå ikke mdten av april og moroa er i gang. Også her inne, langt fra saltvann og kystfiskets vinterlige forlystelser.

Sitrongul på krok 16

Vi kom i skumringen, og årets første vak trillet fram ute i strømmen. –Litt senere, når det blir mørkt, vaker de helt inne ved iskanten, forklarte Per Martin med hviskende stemme. –Kanskje, det er et sjansespill dette her, som det meste annet fluefiske. Noen ganger vaker det som besatt, som om det koker, fortsatte han, og plukket opp ei sitrongul nymfe på krok 16. –Det er steinfluer i fritt driv i strømmen, og noen kvelder i enorme mengder. Sett ovenfra virker de nesten svarte, men under er de lyse. Derfor binder jeg fluene for dette fisket i gult. Tross alt er det fra undersiden fisken ser dem.

I glansen fra bylysene

Han krøker seg sammen helt ute på iskanten, speider intenst nedover elva, der lysene fra Lillehammer i lia på den andre siden glinser med den reneste julestemning. –Der var det noe som flagret mot ansiktet. Det er et godt tegn. Han kaster med glød og innlevelse, men legger til at det nesten er å håpe at steinfluedrivet ikke blir for intenst, da er det så mye av dem at det nesten er umulig å få fisken til å ta flua.

-Det er vel snart 25 år siden vi oppdaget dette fisket, forteller Per Martin. -Folk fisket her før også, men da var det store tohånds haspelstenger med søkke og endeflue som gjaldt. Telemarkskongen på dobbeltkrok, det var opplest og vedtatt. En og annen fisk ble tatt på den måten også, men jeg og en kamerat så alle vakene som kom med mørket og tok med fluestengene. Dermed var dt gjort. Det er liksom selve åpninge på sesongen for oss, dette her. Langt fra sjø og saltvann som vi er her i nordenden av Mjøsa. Per Martin legger ikke skjul på en misunnelse ovenfor de kystnære fluefiskerene, men vet samtidig hvilke fordeler man har her i tjukkeste innlandet når sommeren først kommer.

Fiskelykke

Han kaster igjen og igjen med den lette stanga. Ikke langt, det er heller ikke nødvendig. Med ett farer han sammen, huker seg i hop som rovdyret på spranget. Per Martin har sett et vak på kastehold, og med hurtige, ivrige bevegelser svever snøret ti-femten meter utover. Da tar årets førsste flueharr, ikke stor, men heller ikke liten, fiskesugne som man er først i april. Mørket har tetnet rundt oss, men Per Martins spontane gledesutbrudd blandes med de slafsende plaskene fra den krokede harren. Ikke lenge etterpå kan han håve den og løfte den inn på isen. Et bredt glis pynter opp fiskerens ansikt.

Vrient tilslag

-Problemet er tilslaget. Det er nesten ikke mulig å se at fisken tar før det er for sent. Det blir litt bingo, dette her. En må bare sjanse på at vaket en ser virkelig er etter flua, og ikke ei naturlig steinflue. Tilslaget må komme med en gang. Harren er rask til å spytte ut når den kjenner at det er uekte saker den har fått i seg.

Det er mørkt nå, fiskeren syns bare som et svart omriss mot iskanten og bylysene. Han sitter sammen-huket, speider intest ut mot der han tror flue skal være. Rett som det er løfter han stanga i et lett mothogg, uten at det er noe der. Men til slutt lykkes det på nytt. Etter en kort feide håves en ny harr, og denne er større. Per Martins presisjonsvekt stanser på 460 gram. At det er noen halvkilosfisk går han ikke med på. – Mine fisker er ikke på kiloen før vekta går under kilosmerket, fastslår han med uvante toner fra sportsfiskerhold. De to harrene han tok samme kveld nettopp her i fjor på 880 og 970 var altså ikke for kilosfisk å regne!

Man mister jo den største

Nye kast, ny speiding langs vannflata. Og nytt hogg, nytt jubelrop. Denne er større, plasker tungt, langsomt, med storfiskens velkjente makelighet. Fiskerens kroppspråk og mumlende kommentarer forteller at nå er det alvor. Men den går sin veg. Elva lukker seg, suser og maler mens mørket står tett som en vegg bak oss. Da har aprilkvelden fått frost i seg, fingrene er stive og valne, mens føttene kjennes som telne. Gummistøvler på isen er ingen god løsning, tross ullsåler og tjukke sokker. Per Martin har trukket på de gamle neopren-vaderne. – Mest for å holde varmen, sier han.

Startskuddet har gått

Per Martin gjør opp fangsten og gyser av det iskalde vannet på neppe mer enn et par grader. Harr er god mat, særlig når den tilberedes fersk, mener han. Men ingentig kommer opp mot en fjellørret som krøller seg i panna over bålglørne på en elvebredd ute i den store stillheten, En mild og lys sommernatt mens fluestanga hviler mott den nærmeste kronglebjørka og myggens evige hvin er som den søteste musikk. Men nå er mørket tett og svart, og det er kaldt. Ei rugde pistrer i rettlinjet flukt over grantoppene, svirrer med vingene. Vi retter nakkene og følger fuglen med blikket, lar det synke inn at startskuddet har gått for nok en lang og het fiskesommer.

© erland fjell 2009