bøker - Lengselens elver

Elva er min

Sommeren har sprengt alle grenser. Gresset lyser irrgrønt, bjørkebladene dufter søtt og bittert på samme tid, kiler neseborene. Myggen hviner, og fjellskogens fugler synger så deres bryst er nære ved å sprenges.

Bjørnåa bruser klangfult og fagert. Det kalde, klare vannet kruser ut i lonene, snirkler og hvirvler. Der vaker ørretene. De store, de sterke fiskene, brede og blanke, mange opp mot kiloen, noen enda over.

Av og til slår brede fiskehaler så vannspruten står vidt omkring. Ofte viser de seg som små, nuppende ringer i vassmålet som straks glattes ut og forsvinner.

Fiskegløden bobler i blodet, sender gysninger over huden, legger et svakt tåkeslør for synet.

... i det rette øyeblikket, i den herlige stunden da storørretene vaker som besatt

Her står jeg ved Bjørnåas bredder fullstendig alene. Jeg er frydefult ensom og har kommet til drømmenes elv i det rette øyeblikket, i den herlige stunden da storørretene vaker som besatt, da alle tørrfluedrømmer kan utløses i løpet av et par altfor korte, men vidunderlig hektiske sommerdøgn.

En innskytelse slo ned i går kveld. Dagers gråvær og regn hadde fylt sinnet med rastløshet og uro. Selv ikke det store fotballmesterskapet fenget interessen. Det som alle snakker om, det som stjeler sommerkveldene og stenger dem ute. Nettopp det, tenkte jeg. Den store finalehelgen, den alle venter på. Den vil lenke selv innbitte fiskere til lenestolene. De vil holde seg hjemme denne helga.

Dette tenkte jeg, og pakket sekken, kriblende av spenning over tingenes vending.

~~~

Derfor står jeg nå med et svimlende tørrfluefiske servert på gullfat. Bare for meg. Fiskerbua står tyst og mørk, dalen er folketom.Den er herlig tung og sterk. Jeg må la den gå, la den trekke snøret av snella som spiller opp med den hissende klangen av presist metall. Jeg må la den vise seg i spenstige sprang, la den stange og rykke, helt til den velter seg utkjørt i vannskorpa og følger etter inn mot håven. Og da må den få rase ut enda en gang, og en gang til, før jeg kan løfte den ut av elva, ta den med inn på gressbakken.

Den skjelver, slår med sporen, finnene vibrerer. Så slokner glansen i blikket, fiskekroppen er slapp og myk.

Jeg er matt av utløst iver og spenning. Hånda skjelver svakt da jeg kaster på nytt.

Alt i det tredje kastet hogger det til i et usynlig, sippende vak. Igjen er den vidunderlige tyngden og kraften der. Det sugende jaget med skjelvende snøre snellehyl.

En ny, spenstig, vakker og gullglinsende ørret er min.

Det er en ør, vilter fangstglede.

Da hviler jeg stanga mot ei kronglebjørk, slår meg ned på regnslaget, graver fram pipa. Så lar jeg blikket vandre langs fjelldalens myke linjer, mens tankene følger etter, viljeløse.

... lar jeg blikket vandre langs fjelldalens myke linjer, mens tankene følger etter, viljeløse

Ei gluttsnipe skjeller iltert fra toppen av ei tørrbjørk på den andre siden av elva. Den har vært her hele tiden, flyttet seg hit og dit. Vært borte en stund, for å dukke opp når jeg har gjort for mye av meg. Men jeg legger merke til den først nå. Den store, langbente og vakre vadefuglen, med det svakt oppadbøyde og lange nebbet hogger i med sterk røst. Da den ser at jeg blir sittende i ro, kjefter den trimferende og forsvinner på stive, hurtige vingeslag innover myrene.

Jeg er omgitt av løvsangernes tristhet, sivspurvens knirkende strofer, gråtrostens skvatter. Over bergveggen midt i mot seiler to fjellvåker, klager med såre skrik.

~~~

Molteblomstene lyser. Sommeren lukter sterkt. Fingrene er seige av fiskeslim. Og ute fra lona brytes det brusende mummelet av slafsende ørretvak.

Fjellets stillferdige storhet omslutter alt, fyller sinnet til randen. Jeg lar øynene gli halvt igjen. Tiden står stille, flyter med elvebruset. Hvert øyeblikk er verdifullt, hver tanke skinner med en edel styrke. Ravnen seiler langs elva på stive, susende vinger, vrir på hodet med det store nebbet. Krakser og mjauer.

Et godt tegn.

Det tenker jeg, og gjør opp de to ørretene, legger dem i friske bjørkekvister før jeg går over flue og fortom og gir meg til å følge vakene ute i lona.

... fortommen strekker seg ut akkurat over vakstedet. Da vil den hogge etter i et plaskende vak, kroke seg selv

Der strømmen roer seg, skyter en stor stein opp av elva. Like foran den vaker en annen ørret, sikkert rundt kiloen den også. Og innenfor kastehold. Jeg kan ta den hvis jeg vil. Den vil glefse i seg den spraglete tørrflua når jeg legger snøret i slake buktninger, slik at fortommen strekker seg ut akkurat over vakstedet. Da vil den hogge etter i et plaskende vak, kroke seg selv.

Men hva skal jeg med den? Trenger jeg den? Jeg har to flotte fisker, spenningen er utløst, fangstgløden temmet. Det ville være så enkelt, så altfor enkelt.

Jeg lar stanga ligge. Lar ørreten vake. I stedet nyter jeg synet av fiskens herlige utfoldelse, der den bryter opp fra sitt element, viser seg i hurtige glimt i brytningen fra vannets mystiske verden, opp i luft og himmel, mellom frodige elvebredder, mellom bølgende bjørkelier og kvasse berg. I yttergrensene for sin verden, og for min.

~~~

Fluestanga får ligge. I stedet trer fjellets lyder og bilder fram, klarere enn før. Gjennom elvebruset triller løvsangerens triste strofe. Jeg følger fjellvåkenes seilflukt over bergrevnene. Ser de tegne langsomme buer og sirkler mot drivende skyer og blå himmel, hører av og til et fjernt, jamrende skrik. Gluttsnipa kommer tilbake, klipper over elva på lange, stive vinger. I lyngen krasler ei mus, eller kanskje et lemen. I det fjerne klinger det sprøtt fra sauebjeller. Et sted langt, langt borte i liene rauter ei kvige, flere ganger.

En og annen døgnflue vingler omkring i duvende flukt, slående like mine tørrfluer. Når en av dem faller ned på elva forsvinner den snart i en ørretkjeft. Da rykker det til, en nesten ubendig trang til å legge en av fluene på elvevannet griper tak.

Men jeg lar det være.

Bortover elvebakken nikker tettegrasets fiolette klokker blygt over de lysegønne, spisse bladene som slikke marken. Over myrene, der molteblomstene lyser, nikker myrulla mykt i vinden, mens ballblommens knallgule kuler lyser innuder de lodne fjellbjørkene.

Et tranerop flerrer sommerdisen, småfuglene haster hit og dit med nebb som strutter av insekter. Ei and suser forbi på hvislende vinger. Fossekallen knikser dypt på en rundslipt stein ute i elva.

Sola spiller over fuktige vierblader, står skrått gjennom drivende skodde og damp, gnistrer i elvas krusninger.

Og alt dette ser jeg, bare fordi jeg lar ørretene i fred denne ettermiddagen.

~~~

Alene ved drømmens elv.

Hvordan kan det ha seg at jeg kan nyte all denne rikdommen i ensomhet? Hvordan kan denne vakre elva og den frodige fjelldalen få vise seg fram i all sin prakt helt uforstyrret? Bare for meg?

... jeg forstår det ikke, vil ikke forstå. Vil ikke ødsle tankekraft på å begripe det meningsløse.

Langs elveløpet snirkler en beskjeden sti. Her og der forsvinner den helt. Men dypt nede i kjerrene ser jeg restene etter bredere stier. Fra lone til lone, der mosegrodde bålplasser forteller om en annen tid, den gangen seterdriften trakk med seg et yrende folkeliv innover fjellene, med seterjenter, slåttekarer og hestegjetere. Den gangen hver støl hadde hevd på hver sin elvelone, hver sin høl. Og da det gjaldt å passe på gavene som elva ga.

Nå står setrene forlatte, stirrer huløyde ut over lier og fjell, som tause minner over en tapt tid. Stiene gror igjen, mens elva bruser med den samme tonen som før, og ørretene vaker i de samme hølene som i forgangne somre. Bjørkeskogen dufter slik den alltid har gjort, og løvsangeren synger den samme triste strofen fra de samme bjørkeholene.

Men folket er borte. Tross alle fine veger, tross all fritid, tross alt bugnende utvalg av utsyr for et lettvint liv under åpen himmel.

Og akkurat nå, tenker jeg. Nå sitter de i myke stuestoler med sinnet fanget i en virkelighet langt borte, umulig å gripe inn i. Som om det skulle være viktigere. Viktigere enn å være her. Jeg forstår det ikke. Jeg vil ikke forstå. Vil ikke ødsle tankekraft på å begripe det meningsløse.

~~~

Mot natt sitter jeg ved min lille kaffevarme helt øverst i dalen, der viddene åpner seg mot snødekte høyfjell i nord. Solefallets rødme henger igjen som et tynt slør over de hvite fonnene. Rundt kjelen leker flammen, sender et flakkende lysskjær inn blandt mannshøye bjørker. På den andre siden av bålet glir elva ut i ei stor lone, og der perler ørretvakene lydløst.

Jeg har fulgt de gamle stiene, hvilt ved de gamle bålplassene og jeg har mistet grepet om tiden. Slik har fjellfolket vandret langs denne elva til alle tider. Akkurat slik. Med de samme tankene, innhyllet i de samme lydene og de samme synsbildene. Vi har tenkt det samme, kretset planløst rundt livets hjørnesteiner. Vi har sett alt så mye klarere her i stillheten langs Bjørnåa. Hverdagens strev og alle problemene folk i mellom har blitt små og uten betydning.

Det syder fra kjelen. Duften fra brent fjellbjørk og sterk kaffe brer seg. Månen stiger, speiler seg i lona, der ørretenes vak glitrer vakrere enn jeg noen gang før har sett dem. Stillheten er stor. Min verden vider seg ut og er åpen, ut over synsranden, lenger ut, helt dit intet fins.

© erland fjell 2009